---

Ingress:

Alt starter i Frankrike i 1944. Der møter vi desertøren Berle, småtyven Nick Colasanti, Fred the ‘Assassin’; mytteristen Tony og løytnant Yeager som ikke vil følger order om å drepe kvinner og barn. De er fanget og blir fraktet til en fangeleir nær Ardennene i lastebiler. Etter at et dekk punkterer må de stoppe. Da merker tyske Luftwaffe dem om starter et angrep på lastebilene. Det utnytter de fem fangene til å prøve å rømme og de kommer seg fri i alt messet som oppstår der flere andre fanger dør. Yeager tar kommandoen over gruppen på fem mann. Deres oppdrag blir å komme seg til nøytrale Sveits. Men mellom dem og Sveits er det endeløse utfordringer når både de allierte og tyskerne er ute etter dem. Da gjelder det å spille kortene riktig å ikke avsløre hvem de egentlig er…

Anmeldelse:

Etter at jeg så Quentin Tarantinos Inglourious Basterds fra 2009, hørte jeg om at det skulle være basert på en annen film, nemlig denne. Og derfor var jeg veldig spent på hva filmen ville romme. Ble enda mer giret da jeg så at den igjen var uautorisert løst basert på The Dirty Dozen fra 1967, som jeg satte stor pris på. Men selv om det er åpenbart at denne filmen er dårligere enn begge de nevnte filmene har 1978-versjonen av The Inglorious Bastards en del å fare med den også og er en ganske kul b-film, om man liker å se slikt.

Det hele begynner i fangenskapet til de allierte. Det er et hardt regime og krigen er like nådeløs som fangenskapet. De allierte bruker fangene som agn når det kommer luftangrep. Det er en lei situasjon for fangene som må velge mellom å bli åte for flyenes maskingevær eller bli skutt av det allierte militærpolitiet om de beveger seg ut av lastebilene. Men det er her bare alle prøver å rømme og får kontroll på MP-ene. Det skaper grunnlaget for at de fem kan fortsette et eventyr i frihet i en heftig krigssone.

Regien er ved Enzo G. Castellari som jeg ikke har veldig stor peiling på annet enn at jeg har sett og anmeldt oppfølgerfilmen Escape from the Bronx fra 1983. Men ser av det han har laget at han har operert i det italienske b-film-markedet med en rekke ‘copifilmer’ som også denne filmen er, Escape from the Bronx og Few Dollars for Django. Men Castellari klarer å skape en god atmosfære med The Inglorious Bastards fra 1978. Jeg så filmen på Blu-ray, men den har et litt blast preg over bildet, selv om filmen er greit filmet ellers og det er klart og detaljert med mye kule momenter i seg. Det er mye grønt, grått og brunt i bildet og filmen har en veldig helhetlig stil og rød tråd. Filmmusikken er typisk for sin tid og litt patriotisk i stilen.

Filmen skiller seg litt ut i mengden som krigsfilm da den er en del lystigere og mer rein underholdning. Det er en god del sjarme i filmen. Scenen når han ene fangen tar av seg hjelmen og åpenbarer litt av en manke med langt sort hår, som han kaster frem og tilbake som om det skulle vært en del av en shamporeklame på 1990-tallet, er noe som gir liv tilbake til filmen. Og det er en del lignende scener utover i filmen. Du får også litt av noen stupende dødsscener når soldatene blir skutt på løpende bånd med det vanlige dødsskriket.

Dette er og blir en b-film og det legger den aldri skjul på. Det er med andre ord visse ting som følger med på lasset der som nakenhet, masse action og annet forsøk på billigere måter å skape kule ting på. Scenen når noen nakne kvinner bader og våre helter vil bade sammen med med dem er herlig artig og sjarmfull. Det ender ikke bra når Fred Williamsons rollefigur vil være med i selskapet, da viser kvinnene sitt sanne jeg når de tar opp våpen og begynner å skyte på ham og festen er over for alle badegjestene og våre venner må bryte opp moroa. Slikt skjer nesten bare i b-film.

Det er mye sjarmfullt skuespill i filmen og skuespillerne ser virkelig ut til å kose seg på jobb. I front finner vi kjente navn som Bo Svenson, Fred Williamson og Peter Hooten. De gir en god del tilbake til filmen med sin tilstedeværelse. Jeg liker rollefigurene som spiller på alles hester for å komme seg i trygghet og slippe unna krigen. De må med andre ord kjempe med nebb og klør for sin egen frihet og har med det sin egen krig der friheten og livet deres står på spill.

Konklusjon
Jeg likte mye av det jeg fikk i filmen. Det er en god del kule actionscener i filmen. Som da motorsykkelen kommer kjørende mot en tyskkontrollert post og han hopper over posten og de skyter hull i bensintanken og motorsyklisten tetter hullet med tyggegummi imens han kjører videre. Det er passe doser med action hele veien, men mot slutten topper det seg mer mot enden får vi se et tog som eksploderer og kjører inn i en bygning og skaper store ødeleggelser.

Det er en ganske avslappet stemning i filmen. Det er krig, men det er ikke skikkelig seriøs stemning og det våre helter er mer opptatt av å lure seg unna enn å skape en forskjell. Vi får heller ikke det typiske anti-krig-momentet i filmen i samme grad som andre krigsfilmer. Med det blir dette mer lettere gladvoldinspirert. Jeg oppdaget noen feil i stuntene som da han ene skal fire seg ned til en bil og vi ser at han er festet fast i kostymet, og når han kommer ned så er han helt løs igjen. For meg er dette bare en del av sjarmen.

Når jeg skal kaste terning på filmen fortjener dette en firer og er ikke like god som nyinnspillingen som har en helt annen historie og kaliber av både action og utførelse. Men det ingen kan ta fra denne filmen er at den prøver og er direkte sjarmfull og kul om du liker eldre film. For meg svingte det litt over The Inglorious Bastards fra 1978. Den gav meg en underholdende stund og var kul å se som en 'double bill' sammen med Tarantions film fra 2009. Med andre ord en obligatorisk film for de fleste Tarantino-fans for å se inspirasjonsfilmen som mesteren har gjort til et supert A-film-mesterverk.