Hans navn er Dexter Morgan og han jobber som en dyktig kriminaltekniker. Men om natten lever han ut sine lyster som seriemorder, men han dreper bare folk som fortjener å dø i hans øyne. Dexter har ikke følelser for noe eller noenting, han er en psykopat som er flink til å holde fasaden sin slik at han ikke blir avslørt. Han vet ikke hva som formet ham. Han begynte sinn karriere som morder ganske tidlig med å drepe nabolagets plagende hunder. Men det var hans far som lærte ham å drepe mennesker og komme unna med det. Han er en perfeksjonist til fingerspissene med sin lyst som seriemorder...

Vi følger også en annen seriemorder som forsøker å imponere Dexter. Han dreper horer og fjerner alt blodet fra liket, kapper det opp i biter og fryser det ned. Morderen blir kalt for 'Isbilmorderen', fordi han benyttet en isbil på sine første mord for å kjøle ned likene. Dexter og resten av etterforskningsteamet jobber på spreng for å finne ut mer om morderen slik at de kan ta den syke mannen. Men morderen er veldig smart og legger igjen bare spor han vil de skal finne. Han er som en artist som leker med sitt publikum, som selvsagt er politiet.

Vi får selvsagt mye blod, gørr og døde kropper og annet som hører til mordsaker. Slikt må du med andre ord vende seg til om du skal ha noe som helst utbytte av serien. Det blir en del morsomme poenger ut av at Dexter ikke eier følelser. Når han glemmer seg og snakker om en brutal mordsak som opptar ham sammen med sin kjæreste, skjønner han ikke hva han har gjort galt. Han har jo ingen følelser, men må late som om han har det. Han skjønner ikke poenget med å ha kjærester eller det å ha sex, men han gjør det bare for å virke mest mulig normal. I begravelser bruker han solbriller fordi det er for vanskelig å fake følelser.

I begynnelsen av serien vet du ikke hva man skal føle for Dexter. Han gjør jo grusomme handlinger. Allerede i første episode rekker han å drepe flere personer. Han kna også føles lit skremmende og følelseskald, men vi ser at han forsøker hardt å være så vanlig han klarer. Men jo mer jeg ser jo mer fascinerende synes jeg denne geniale karakteren er. Jeg har ikke sett så mye lignende i TV-serier fra før av, og spesielt ikke i en hovedrolle. Dette er en smart og modig serie i så måte. Serien er også meget godt gjennomført i alle ledd. Det er nesten som man glemmer at man ser på en TV-serie, og dette føles nesten like overbevisende som på film.

Vi blir litt og litt bedre kjent med karakterene. De er ganske velutviklede og det gjør denne serien meget severdig. Michael C. Hall er meget overbevisende som psykopaten Dexter, som gjør sitt ytterste for å ikke avsløre at han ikke er helt normal. Det er en fornøyelse å se ham i denne rollen som han spiller så treffende. Jeg tror han kan ha en stor karriere foran seg som filmskuespiller, om han ikke går seg helt fast i rollen som Dexter. Jennifer Carpenter spiller Dexters søster som også jobber i politiet som etterforsker. Henne hadde jeg sett før i The Exorcism of Emily Rose. Hun er et interessant fjes og viser at det bor mye i henne skuespiller. I Dexter spiller hun en litt usikker politietterforsker som forsøker å komme seg opp og fram. I andre roller finner vi Julie Benz (Rambo og Saw 5), Erik King (National Treasure), Lauren Vélez og David Zayas (The Expendables, Innen familien og 16 Blocks).

Det er mye spenning og driv i serien og det allerede fra første episode. Etter å ha sett en tre fire episoder er jeg rett og slett helt hekta. Vi får historien fortalt på en solid måte med både nåtid og litt fortid som forklarer hvorfor Dexter er blitt som han er blitt. Konseptet er også veldig kult og annerledes. Det at vi følger en seriemorder som forsøker å fakke en annen seriemorder virker veldig rart, men fungerer på sin helt særegne måte. Det er en merkelig balanse i Dexter. Han leker bøddel og forsøker å skille rett og galt og ta av dage de som bare skaper kaos i hans system, eller kommer unna med ting de ikke burde. Det er også ganske artig å gjette hvem Isbilmorderen kan være. Vi blir matet med informasjon litt etter litt. Det blir litt av en lek mellom Dexter og den ‘onde’ seriemorderen. Humoren er også litt artig og krydrer det hele. Den består av alt fra morsomme kommentarer eller der Dexters manglende form for følelser skaper uforståelige øyeblikk for ham. Jeg liker også hvordan serien stiller spørsmål med hva som er rettferdig og hva som er galt. Denne serien balanserer helt på kniveggen over hva man kan identifisere seg med. Vi må hele tiden tenke igjennom om handlingene som skjer kan rettferdiggjøres.

Seriemordersaken med 'Isbilmorderen' er spennende å følge og serien tar nye tvister underveis. Uten å avsløre for mye, kommer også Dexters egne mord også til overflaten og han må passe seg så han ikke blir avslørt selv, men oddsen for det jevner jo seg litt ut når han er tilstede på sitt eget mordåsted som kriminaltekniker som leter og sletter sine etter spor. Det er også veldig kult med leken mellom Iskremmorderen og Dexter. Spenningskurven holdes ganske høy gjennom største deler av denne første sesongen. Heldigvis er ikke alt rett frem. Det gjør dette ekstra fascinerende. Episode for episode kommer serien mer og mer til sin rett.

Konklusjon
Jeg må si meg godt fornøyd med første sesong av Dexter. Slutten er også veldig tilfredsstillende gjennomført. Jeg føler at jeg er rimelig hektet etter første sesong, og jeg har hørt at andre sesong er enda bedre. Derfor gleder jeg meg i stort til å se fortsettelsen. Konseptet er originalt og kult på samme tid. Det er med andre ord mye kvalitet i hvordan dette framstår. Jeg gir serien en varm anbefaling om du setter pris på spennende TV-serier med stødige rollefigurer og kule tvister.