Sesongen fortsetter der den forrige sluttet. Dexter er tilbake som både kriminaltekniker og seriemorder. Men noe er annerledes. Han har begynt å miste litt av grepet og sliter med å komme igang igjen etter hans voldsomme episoder. Det gjør det heller ikke bedre av at hans likdumpingsplass på bunnen av sjøen blir funnet. Nå er det hans bedrifter som blir etterforsket som den verste seriemorderen...

Dexter har ikke vært helt seg selv og sliter med drapslysten. Han som før var kald, rolig og effektiv i å la samfunnets avskum dø, har nå fått en menneskelig reaksjon. Han har jo også en etterforskning gående på hans egne drap. Det er rart å se Dexter jobbe for at sine egne saker ikke skal bli oppklart. Det blir også en psykologisk stemning på jobben og ellers når Dexter må forsøke å holde seg kald og rolig for å ikke la seg avsløre. Han jobber hele tiden med å holde fasaden. Hver gang det kommer et nytt spor i saken, må Dexter jobbe for å dekke over det. Det blir en slitsom tid for Dexter.

Vi får også mer av Dexters bakgrunnshistorie som forklarer hvorfor han har blitt som han har blitt. Han blir også konfrontert med hva som er rett og galt. Med det innser han at ting er ikke så enkelt som han trodde. Hva er meningen med livet for ham? Hvem er han? Og hvordan er han blitt slik han er? Dexter får en bedre beskrivelse og går mer inn i seg selv for å finne ut hva som betyr noe i livet.

Dexter er en interessant karakter å følge. Han er alt annet enn A4. Han eier jo ikke følelser og det er fascinerende å se hva han går igjennom for å late som han er normal. Dexter må ofte ty til løgn for å komme seg ut av situasjoner. Som da han avhøres av kjæresten om hans overfall på hennes eksmann. Og når ikke forklaringene henger sammen, må han late som han er avhengig av narkotika og må derfor gå på AA-møter. I begynnelsen liker ikke Dexter disse møtene, men når han selv må dele, føler han det befriende selv om han snakker litt i koder om sin avhengighet til å ta lievet av folk. Han forsøker til og med å slutte med sine lyster. Denne andre sesongen har også klart å få frem mange gode tvister som gjør dette enda mer spennende og interessant å følge.

Skuespillet er også noe jeg legger merke til. Spesielt hos Michael C. Hall, som er perfekt i rollen som Dexter. Også andre gjør sin gode roller, som Jennifer Carpenter som spiller hans søster Debra Morgan. Jeg liker veldig godt rollefigurene som er veldig godt skapt. Det er også en solid karakterutvikling. Det er kult å se framgangen hos karakterene, deres relasjoner og bakgrunnen deres. Jeg blir oppriktig talt glad i dem underveis i sesongen.

Etter å ha sett de to første episodene synes jeg dette var faktisk mye mer spennende enn i første sesong. Serieskaperne har klart å lage flere tvister og manusarbeidet er hevet siden første sesong. Men den solide første omgangen med Dexter, hadde jeg liten tro på at sesong 2 vill toppe den bragden, men det gjør den faktisk. Det blir også videre i sesongen mer og mer interessante problemstillinger. Jeg føler sesongen har flere bein å stå på og dette fremstår mer helhetlig som et stykke underholdning. Dexter er også litt mer famlende og mindre beregnende enn i første sesong. Han kommer opp i situasjoner som han virkelig må holde tungen reint i munnen for å kommer seg ut av.

Dette føltes som et virkelig godt stykke manusarbeid. Denne sesongen tar med andre ord konseptet til nye høyder. Slutten på sesongen er også svært spennende. Det blir et klimaks man bør få med seg om man liker solide TV-serier. Dette er faktisk mye bedre enn sesong 1, og jeg drister meg til å dra frem sekseren, fordi dette var topp underholdning innenfor sitt segment. Med andre ord kan dette knapt gjøres bedre.