---

Ingress:

I år 2089 oppdager to arkeologer et hulemaleri som gir en mulig ledetråd til menneskets opprinnelse på jorden. Det mystiske funnet leder dem ut i universet og til en mørk avkrok på en planet som ligner vår egen med en annen sol og en måne som går i bane rundt den. Der finner de plutselig ukjent liv i form av noen vesener som har en helt annen agenda enn våre idealistiske venner aner, men nysgjerrigheten pirrer dem til å grave dypere enn de burde ha gjort...

Anmeldelse:

Jeg har noe opp mot et fanatisk forhold til den første Alien-filmen og digger også den andre filmen nesten over alt på jord. Det er noe ved disse filmene som gjør at jeg får gåsehud hver gang jeg ser dem. Alien var mitt første møte med sci-fi og gav meg herlige svetteperler i tinningen av den psykologiske spenningen. Videre var jeg i ekstase etter å ha sett den andre filmen da jeg begynte på ungdomsskolen og etter dette har både Ridley Scott og James Cameron vært to av mine ynglingsregissører som jeg har hatt utrolig mye glede av opp igjennom deres mange filmer. Jeg var derfor i ekstase da jeg fikk høre om at Ridley Scott skulle lage en prequel til Alien. Siden den gang har jeg gledet meg med skrekkblandet fryd til filmen. Så kan du sikkert lure på hvorfor en fan av mitt slag ikke så filmen på kino? Det lurer jeg også litt på. Jeg var kanskje litt redd for å bli skuffet og hørte at ikke kritikken over filmen helt trillet toppkarakterer. Etter det glemte jeg filmen litt, men da jeg tilfeldigvis skulle bestille en serie jeg bare måtte ha i en nettbutikk, fant jeg ut at jeg måtte slenge på Prometheus slik at jeg fikk se filmen jeg hadde gledet meg så lenge til.

Så hvordan likte jeg filmen? Joda, den begynner ekstremt solid. Allerede fra første stund pøser den på med noe av den nydeligste natur man kan tenke seg med et eksepsjonelt godt fotoarbeide. Man er full i undring over det man ser og mysteriet åpenbarer seg sakte men sikkert etter hvert som man ser filmen. Her får man utrolig tøffe romdrakter, passe tidsnaturlig teknologi og stilige romvesen. Planeten er også vidunderlig formet. Produksjonsdesignet er opp mot perfekt laget og er opp mot like solid som de to første filmene i serien forhold til sin tid. Man blir med andre ord bergtatt av den visuelt stil- og treffsikre skildringen av fremtiden. Allerede der begynner man å puste roligere når man titter på Scotts forsøk på å følge opp suksessen til den ikoniske første filmen.

Jeg er også langt på vei med på alt som skjer her og føler det som foregår her passer som hånd i hanske sammen med de gamle filmene. På sitt beste er Prometheus mesterlig formet. Den er kompleks og dyp på samme tid. Men kanskje favner den over litt mer enn den kan håndtere på denne korte tiden. Noen ønsker kanskje litt mer svar på spørsmål, men man kan vel ikke vente mer enn dette hvis filmen skal være realistisk forhold til første møte med en annen sivilisasjon. Men til tross for at alt som skjer er tøft nok, så synes jeg nok at manuset kunne vært enda hvassere. Filmen blir kanskje litt sær for folk flest å omfavne. Men for oss sci-fi elskere er dette som snop å regne, selv om filmen aldri blir helt den klassikeren jeg hadde håpet på. Jeg liker også det at filmen fremstår som litt egen også med at den ikke i formen forsøker å være hverken Alien eller Aliens, selv om jeg nok kunne tenkt meg noe mer spenning her.

Masse er på plass her for å skulle tilfredsstille en Alien-fantast, men jeg kunne ønsket meg enda mer formgrep som eksempelvis at androidens identitet avsløres litt for raskt. Det har jo vært noe som var litt artig med de eldre filmene og plutselig oppdage at noen ikke er menneske likevel. Forskerne kunne oppført seg noe mer forskeraktig til tider som da de åpner døren på romskipet for å undersøke noe levende etter at de vet det er farlig. Noen av forskerne er litt barnslige. De vil først ikke hilse på en ny livsform, men blottlegger seg helt når de kommer på tett hold. En geolog oppfører seg også som litt lite troverdig, men dette er egentlig bare småpirk. Også i de klassiske filmene gjør de noen slike forsker-brølere som man godtar i de filmene. Det er jo tross alt mennesker man snakker om her og jeg synes ikke dette var så ille som mange vil ha det til av de skarpe kritikerne mot filmen.

Skuespillet i filmen er passe solid hos de bærende rollene. I front finner vi en deilig Noomi Rapace. Hun klarer å fylle skoene til Sigourney Weaver langt på vei. Hennes karakter er en idealist og en fighter som vi elsker å følge i filmen, på samme måten som Weaver representerte i de første filmene. I andre biroller finner vi pateente Charlize Theron som skipets øverste leder og Idris Elba som den stødige kapteinen. Også Michael Fassbender som androiden David, leverer sakene sine bra.

For å oppsummere så var mitt inntrykk her omtrent det samme som da jeg så Hobbiten etter de enorme Ringenes Herreforventningene i hodet mitt. Som Hobbiten har Prometheus langt fra perfekt, men den hadde langt på vei det jeg var ute etter og satt pris på i de oppfølgende filmene. Hobbiten synes jeg var noe lang begynnelse på, her følte jeg ikke at det dro like mye ut. Det visuelle er på plass i begge filmene og det er deilig å oppleve at filmskaperen prøver å by på seg selv og friste fansen med herlige referanser som man setter stor pris på selv om dette nok kan bli litt for sært for den jevne kinogjenger. Jeg så filmen fordi jeg elsker sci-fi over alt på jord og den innfridde litt. At den bare har 7.1 på IMDB er en gåte for meg, den var etter mine beregninger milevis bedre enn for eksempel Oblivion som jeg så nylig og ble kjempeskuffet over. Forhold til den filmen var Prometheus helt i en egen klasse på alt det tekniske og hadde milevis mer entusiasme rundt det å formidle sci-fi-glede. Jeg ruller en forsiktig femmer for Prometheus og en sterk anbefaling om du elsket de første to Alien-filmene.