---

Ingress:
De dro for å finne vår begynnelse. Hva de fant kan være vår slutt. Et team av forskere reiser gjennom universetet på romskipet Prometheus på leting etter fremmede livsformer. Det de finner viser seg å ikke bare være en trussel mot dem selv, men en trussel mot hele menneskeheten.

Anmeldelse:
Jo mindre du vet om Ridley Scotts Prometheus jo bedre. Uten å vite noe som helst om filmen satt jeg meg ned uten anelse om hvor romferjen og filmen ville ta veien. Og det er jeg glad for. Fra første scene hele veien frem til slutten sitter man uten en aning om hva som vil skje i neste scene. Prometheus har en original historie, og den formidles i et raskt tempo. Regissøren Scott har et fast grep om filmen som han på den ene siden gir en lang og god oppbygning, mens han på den andre siden lar scenene skli over i hverandre, uten å bruke mye tid på å forklare og utdype. Den lange oppbygningen gjør at man bare sitter å venter på at det virkelig skal smelle, og da det først smeller, gjøres det uten sidestykke.

Ridley Scott har regissert filmer som Blade Runner, Gladiator og Alien. Sistnevnte er dette en slags forløper til, men ingen ren prequel. Igjen viser Scott hvorfor han er en mann for de store filmer. Han har laget en gedigen film og det mystiske universetet den utspiller seg i er uhyre vellaget. Noe av landskapet og romskipet kan minne om det vi så i Avatar, men et mørkt og fengende lydspor av Marc Streitenfeld gir landskapet et langt mer alvorlig preg. Dette er ikke stedet for lystige eventyr. Vi beveger oss rundt i mørke tunneler og i nifse gravkammere. Det er ikke umåtelig skummelt å se på, men noe utrolig spennende hvis en lurer på hvem, hva og hvorfor, og bare vil se mer, mer, mer. Prometheus skuffer nok hvis du er ute etter haugevis av tøffe actionscener mellom menneske og romvesen. Men regissør Scott vet å gi deg hakeslepp på andre måter.

Til det har Scott har fått med seg en av Hollywoods fremste stjerneskudd og en skandinav som med dette bør ta amerika med et storm. Michael Fassbender og Noomi Rapace er å se i to av filmens fremste roller. Rapace leder an i en hovedrolle som bare får mer og mer skjermtid, og takk og pris for det. I rollen som arkeologen Elizabeth Shaw spiller Rapace noe helt ekstremt bra. Hun spiller helten med et overlevelseinstinkt uten like så realistisk at du glemmer at det hele foregår på en planet mange år borte, mange tiår frem i tid. Fassbender gjør en god figur i rollen som David, men du skulle nesten ønske han hadde fått en annen rolle med enda mer å tygge på. Men det finnes nesten ikke. Det er for mange stereotypiske karakterer. Noe som blant annet går utover Charlize Theron som har fått en kjedelig rolle.

En kan si mye rart om Prometheus, men ingen kan ta fra den at det ikke lages slike filmer hver dag. Det i seg selv er ikke nødvendigvis noen bragd, men dette her er et imponerende stykke arbeid. En kan trekke ned på en del her og der. Dialogen er ikke til å juble av og de stereotypiske karakterne oppfører seg alt for ofte, alt for dumt. En kan også bli skuffet over et par ting, som fravær av klassisk historiefortelling og manglende kampscener. Men Prometheus er likevel en sjelden film som ga meg en fantastisk filmopplevelse. Den går nok litt på smak og behag, men hos meg falt den så til de grader i smak. Prometheus er en annerledes blockbuster. Skreddersydde kostymer, elegante romskip og avanserte spesialeffekter holder bildet imponerende til enhver tid. Det pluss en god dose mørke toner, litt skuespill av høyeste kaliber og en handling som utspiller seg i år 2083 gjorde faktisk Prometheus til en praktfull forestilling. Dette her i storsalen på Colosseum kino gir garantert frysninger.