---

Terningkast:


Ingress:
Quentin Tarantino radbrekker og maltrakterer historien med sin Inglourious Basterds, uten at det er ment negativt overhodet.

Anmeldelse:
Det er andre verdenskrig, og de tyske nazistene har inntatt Frankrike under ledelse av vår alles kjære Adolf. Og etter ham, er kanskje Hans Landa den verste badassen i SS. Han blir ikke kalt The Jew Hunter uten grunn, og er en nådeløs og kynisk jævel uten ære, hvor klisjé det enn måtte høres ut. Men tradisjonen tro har han fått en beinhard nemesis i Aldo the Apache, som har oppretta sin egen lille hær av jødiske nazimotstandere som går under navnet The Basterds. De er heller ikke de eneste som kludrer det til for Hans og co. Samtidig er nemlig en fransk kinooperatør i ferd med å koke sammen en fandeivoldsk plan som kan bety slutten for hele krigen...

Folk som er vant med Tarantino sine filmer, vil helt sikkert legge merke til at Inglourious Basterds har et mørkere, dystrere og mer alvorlig preg enn for eksempel Death Proof og Kill Bill. Men så er dette også så vidt jeg veit den eneste av filmene hans som tar utgangspunkt i faktiske hendelser - om enn ganske løst, for egentlig er det vel bare sjølve settinga og en del av karakterene som bygger på virkeligheten. Derimot er ikke denne totalt uten humor, for det er like fullt lett å kjenne igjen mange herlige Tarantino-varemerker som hans oppfinnsomme bruk av musikk, de nærmest tegneserieaktige navna som fysisk popper opp på bildene og som på fiffig vis gir oss en kjapp innføring i karakterene, eller de mange snappy dialogene. Quentin Tarantino er en filmnerd av de sjeldne, og det syns gjennom hans referanser til blant annet spaghettiwestern og b-filmer fra 60- og 70-tallet, og sjøl om kanskje ikke Inglourious Basterds er filmen der han favner breidest om akkurat dét, så er det ikke desto mindre tilstedeværende her og.

Cristoph Waltz vant både Oscar og Cannes-pris for rolletolkninga si av egotrippen Hans Landa, og det morsomme var at mens jeg så filmen, innbilte jeg meg at det var Brad Pitt som hadde dratt hjem prisene. Jædæ, jeg hadde åpenbart ikke gjort leksa mi, men det var ikke poenget. Poenget var at jeg satt og tenkte at joda, Pitter'n dugde som dusan som Aldo, men at det ikke var herr Waltz som hadde vunnet tilsvarende, var jo litt rart, for han var jo filmens desidert sterkeste skuespiller. Og så viste det seg at det var sånn det hang sammen likevel. For seriøst, måten han tilfører ham en slags gåsehudfremkallende spøkefullhet, slettes ikke helt ulikt det Heath Ledger i sin tid gjorde med The Joker i The Dark Knight fra 2008, men likevel ikke helt det samme, oser det respekt herfra til månen av. Herr Landa er absolutt ikke typen du har lyst til å møte i ei mørk bakgate, eller for den saks skyld i fullt dagslys. Makan til skummel fyr, a gitt.

Til tross for at dette som sagt er hakket mer alvorsprega enn enkelte andre Tarantino-filmer, er det likevel deilig underholdende. Gjennomarbeida karakterer dytter hele tida handlinga stadig framover i et suggererende driv, og akkurat som i tidligere filmer, er ikke godeste Quentin redd for å la også jentene sparke fra seg. Kudos fra meg. De mange groteske bildene vi presenteres for, supplementeres av aldri malplasserte comic relieves, blant annet ei uforglemmelig scene der The Basterds skal gå undercover som italienere.

Så ja. Quentin Tarantino er en regissør som liksom aldri får helt til å bomme, og også med Inglourious Basterds har han greid å underholde meg til langt inn i sjela. Jeg savner litt dybde i filmen, for til tross for at jeg aldri heller trur det var meninga, skraper den unektelig litt for grunt når det gjelder enkelte ting som et såpass mektig utgangspunkt som andre verdenskrig er dømt til å bære med seg. Men uavhengig av det, har altså dette blitt en oppriktig kul film som kanskje de med svakest mage bør holde seg unna, men som er en film verdt å få med seg for alle andre.