---

Ingress:

Vi følger Aldo Raine som rekrutterer en del jødiskamerikanske soldater til en gruppe kalt: ‘Basterds’ som er formet for å skape frykt for Nazister. Etter hvert blir det litt av et oppgjør med SS-toppen Hans Landa som nådeløst jakter på jøder under andre verdenskrig. Når Landa er på jobb skjelver alle jøder i buksene og Aldo Raine prøver å gjøre det motsatte bare med tanke på Nazistene. Det blir litt av et katt og mus spill mellom de to og en rekke andre ‘Basterds’ som opererer under cover for å stanse og drepe Hitler…

Anmeldelse:

Filmen er laget av mesterregissør Quentin Tarantino. Han lager få men veldig gode filmer og dette er ingen unntak. Alt er basert på en film med samme tittel fra 1978. Jeg har nettopp sett originalen som filmen baserer seg på. Det er noen likheter mellom originalen og remaken, men Tarantino har virkelig laget et mye mer avansert og finurlig manus som leker mer med innholdet enn det originalen klarer på noe plan. Ser også flere tribute-scener og momenter til den originale filmen. En del av rollefigurene har litt likt utseende og kostymer og det er noe lik handling til tider, selv om historien er heftig omskrevet og nesten ikke til å kjenne igjen.

Åpningsscenen er helt ubetalelig. I løpet av den lange startscenen får vi en oppvining uten like. Der sitter en bonde og en tysk offiser og prater med jødene under gulvet i en ganske nervepirrende scene. Jødejegeren sitter oppe og prater om jøder imens jødene ligger under og hører alt som skjer. Man lurer veldig på om Hans Landa har gjennomskuet mannen som skjuler jødene. Denne åpningsscenen er utrolig velspilt og magisk forførende på den mørke siden av spekteret. Det er hårfint om en slik scene skal fungere og ikke falle over i det helt usmakelige og der skaper Tarantino den rette driven i denne scenen og viser at han kan mestre dramaet på en unik måte som skiller seg veldig ut i mengden.

Skuespillet er virkelig på øverste hylle av det jeg har sett på film. Det er en vanskelig film å spille fordi den er seriøs og humoristisk og absurd om hverandre. På rollelisten er nok Brad Pitt det største navnet og han gjør virkelig en bemerkelsesverdig og viktig rolle i filmen. Det er også en veldig utypisk rolle for Pitt å være. Brad Pitt spiller litt karikert, men passer totalt inn i verket. Likevel er det Christoph Waltz som står for toppen av kransekaken og kremen i filmen. Han spiller så karismatisk og utrolig perfekt i rollen som sin som Hans Landa at jeg må gi meg ende over. Det er ikke rart han mottok en Oscarstatuett for sin rolleprestasjon i Inglourious Basterds. Han har den rette timingen og spiller sin rolle med en innlevelse og briljans du sjelden ser på film. Det at han spiller en skurk på en så overbevisende og uspiselig måte som man nesten står i stum beundring av er ganske så absurd prestasjon. I andre roller treffer vi Michael Fassbender, Mike Myers, Diane Kruger, Eli Roth, Mélanie Laurent og Til Schweiger.

Tarantino har delt filmen inn i kapitler som forteller historien på en ganske unik måte. Liker hvordan filmen er fortalt med syn på flere fronter samtidig og vi får fremtid og fortid klippet om hverandre. Liker også at filmen leker litt med fiksjon og virkelighet slik at det er vanskelig å vite hva som egentlig kommer til å skje. Filmen leker litt mer med Nazirollegalleriet der Hitler, Goebbels og andre virkelig får gjennomgå og blir noen drittsekker som driter seg litt ut. Musikken som spilles i starten er litt italienskinspirert og har litt eldre preg på lydmiksen som umiddelbart skaper et sjarmfullt stemning på verket fra første stund. Videre er det også noen musikkscener som er i litt spaghettiwesterninspirert og du får videre en Tarantinosk ånd over musikkbruken i filmen med mange kule scores.

Konklusjon
Selv om ‘remaken’ er en langt bedre film enn originalen på nærmest alle punkt er de to filmene også veldig ulike og fungerer godt som to filmer som prøver seg på forskjellige segmenter innenfor filmens underholdningsverden. Filmen er mer drama enn Inglourious Basterds-originalen og på dramapunktet briljerer Tarantino med et supert manus med kult utspilte situasjoner som er meget underholdende. Walz gjør denne filmen ubeskrivelig kul. Vi ser redselen i hvitøyet på jødene når Hans Landa kommer inn i rommet. Jeg liker den seige, men utrolig solide drivet og underholdningen i filmen.

Jeg har sett Tarantios Inglourious Basterds en del ganger fra før, men det var noe eget å se originalen og 'remaken' ‘back to back’ for å få en slags totalpakke i det hele. Du får en svært god totalpakke i filmen og det er veldig mange scener som er yndlingskandidater i filmen. Slutten er også noe helt spesielt. Der får vi det store oppgjøret og jeg skal ikke si noe annet enn at filmen også der har noen tvister i ermet. Med andre ord er dette en helt uvirkelig god film fra en av de største regissørene i filmhistorien. At han klarer å lage en film av et slikt merke og det er merkverdig at han klarer å gjøre en så absurd film som dette såpass velspilt og magisk, er langt vanskeligere enn å lage en ‘vanlig’ strålende film slik alle gode filmskapere kan lage en av i karrieren.