---

Ingress:
Vi er i det tyskokkuperte Frankrike i 1941. Den kjente Nazi obersten Hans Landa henretter hele familien til en ung dame, mens hun selv klarer å unnslippe. Hun rømmer til Paris hvor hun skaffer seg ny identitet og blir eier og sjef for en kino i byen. Samtidig i en annen del av Frankrike reiser Løytnant Aldo Raine og en gruppe jødiske amerikanske soldater, kalt for ’the basterds’, rundt på en egen hevntokt hvor de tar ut sin aggresjon og hevn overfor tyske soldater og førere. Etter noen år slår de seg sammen med den tyske skuespillerinnen og hemmelige agenten Bridget von Hammersmark, med det felles mål å fjerne Hitler og hans nærmeste og viktigste militære ledere. Den store muligheten får de (ironisk nok) i kinosalen til den unge damen som fire år tidligere klarte å unnslippe den tyske oberstens massakre, for det er nemlig flere enn ’the basterds’ som har noe å hevne overfor tyskerne!

Anmeldelse:
Quentin Tarantino er tilbake på kinolerretet med sin noe forskrudde humor, karakterer og spennende uforutsigbare vendinger. Mannen som har gitt oss moderne klassikere som ’Pulp Fiction’ Reservoir Dogs’ og ’Kill Bill’-filmene, vil nok en gang fortelle en underholdende fortelling, med minst like underholdende og særegne karakterer. For det er nettopp blant annet karakterene hans filmer er mest kjent for, og ofte med veldig kjente skuespillere i flere roller. ’Inglourious Basterds’ er sådan intet unntak.

Brad Pitt, Eli Roth, Mike Myers, Diane Kruger og Christoph Waltz er bare noen av skuespillerensemblet som alle er med på å frembringe meget interessante karakterer av de rollene de har blitt tildelt av Tarantino og Co. Spesielt er Christoph Waltz i rollen som den hjerteråe Hans Landa et syn for skuespillerkunsten. Han oser av ondskap og kynisme, men på en snodig rolig og kontrollert måte.

Nettopp karakterene er hele ryggraden i ’Inglourious Basterds’. For selv om historien og fortellingen er interessant, spennende og til tider morsom nok, så er det i dramaet og spenningen mellom de interessante karakterene at nervene og det meste fascinerende ligger! De ofte meget lange scenene trenger nemlig å opprettholde spenningen og nerven, noe filmen i stor grad makter.

Dette er kanskje ikke Tarantinos mest kontroversielle eller spesielle film, men enkelte velkjente elementer er godt til stede likevel. Som i sine tidligere filmer elsker Tarantino å vise oss sterke og karakteristiske figurer, enkelte uforglemmelige. Dette er en helt tydelig Tarantino produksjon, skjønt det overdrevne og ”tullete” kanskje er noe nedtonet i denne filmen. Den fremstår som en salgs hyllest og kjærlighet til både filmmediet og eldre filmtradisjon. Tilbake står en desto sterkere fortelling som både er spennende, passe humoristisk og drivende fascinerende, uten å bli for useriøs og flåsete. Så lenge personene og relasjonene dem i mellom er såpass sterke, ja så er det ikke nødvendig å pøse på med action og fart, noe Tarantino tydeligvis har skjønt for lenge siden!