Vi er langt inn i fremtiden. Dave Lister og Arnold Rimmer er to arbeidere på romskipet Red Dwarf som jobber i lag. Det er 169 personer ombord på romskipet gruveromskipet Red Dwarf, men Lister og Rimmer virker som de eneste som ikke kommer overens. Etter at Lister blir sendt inn i en livløs tilstand i romskipet, blir resten av mannskapet drept i enn strålingslekkasje. Den eneste overlevende blir da Dave Lister, som var skinndød under katastrofen og hans gravide katt. Tre millioner år senere er hans eneste selskap et kattemenneske og hologrammet av Arnold Rimmer. Også skipets datamaskin, Holly, med en IQ på 6000 er med på laget...

Serien åpner med at an astronaut maler på logoen til et gigantisk romskip ved navnet Red Dwarf. Like etter følger en scene der man får se hele romskipet glide forbi i god gammel kjent Star Trek-stil. Det hele begynner i det en servictekniker skal fikse en mat-automat sammen med en hjelper (Rimmer og Lister). Vi blir også vitne til at besetningsmedlemmet George blir sendt ut i evigheten.

Jeg digger sci-fi derfor bare måtte jeg sette meg ned med Red Dwarf. Dette er den sære serien som gikk sin seiersgang på NRK mens bare en håndfull nerder så på. Jeg fikk med meg en episode i ny og ne, men så aldri nok til å komme skikkelig inn i serien. Derfor ble jeg ganske glad da jeg oppdaget hele serien på Netflix. Konseptet er jo litt kult om man liker sci-fi og komedie. Jeg aner at dette får mer å spille på etter hvert som man lærer karakterene å kjenne.

Dave Lister er en simpel mann med hjernen som dritt og en larves stamtavle. Han har sykemeldt seg 500 ganger grunnet diare. Han forlot jobben som ansvarlig for handlevogner på et supermarked fordi han ikke ville binde seg til ett yrke. Arnold Rimmer er en andretekniker og ser på seg selv som den smarte i gjengen. Han kan også være litt kjepphøy med Lister. Han har ikke godt rykte på seg og får alle oppgaver som ikke er noe verdt å gjøre. Han stryker også konstant på ingeniøreksamen. I tillegg til dette får vi en evoluert menneskekatt som mildt sagt tar noe tid til vende deg til med sin over-rocka fremtonging.

Selv om denne serien ikke umiddelbart føltes så solid som jeg skulle ønske, klarte jeg å fortsette å se på den da jeg liker settingen. Jeg tenker å teste minst et par sesonger for å se hva som egentlig bor i denne serien. Alt er selvsagt en herlig blanding mellom småsmart og hjernedødt. Dette er sært til tusen man forsøker seg på en masse humor som er litt utgått på dato til tider. Man merker at denne serien begynner å dra på årene. Dette er laget med det som ser ut som et sparsomt budsjett. Her parodierer man sci-fi-konsepter som Star Trek og 2001 en romodysse. Masse av spøkene er for opplagte i første sesong.

Det blir mye vitenskapsvitser som når man kjører raskere enn lysets hastighet og da sliter med ting som skjer før de egentlig skjer. Det er også vanskelig å styre skipet for datamaskinen siden den må gjette hvor den kjører da den ikke kan se hva som skjer. Og katten til lister har evoluert etter tre millioner år og blitt et kattemenneske selv om ikke Lister har gjort det på samme sted. Kattemenneskene får også sin egen rare religion som baserer seg på Listers eiendeler og en rekke tilfeldigheter som hører sammen på en latterlig måte. Det er også live latter med på serien og det slår deg at ikke publikumet ler noe særlig av poengene. Det gjør at man heller ikke selv ler seg skakk. Jeg smilte mer av humoren her enn å presse frem noe latter.

Effektene er svært enkle og hologrammet er bare en skuespiller med en sølvfarget bokstav med innskriften ‘H’ i pannen. Og for å transportere seg i romskipet kjører personalet på det som kan minne om store trehjulssykler bare uten pedaler. Datagrafikken av datamaskinen på romskipet ser ut som den også stammer fra en pc-video fra begynnelsen på 90-tallet med svært kornete grafikk. Robotene er svært simple og er langt i fra så avanserte som dem man har i dag. Er det slik de mente at fremtiden skulle være?

Sesongen kommer seg noe etterhvert som man blir kjent med rollefigurene. Dette var en svært rar serie. Mye er på plass, med et snodig konsept som med et kattemenneske som er en blanding mellom Prince og Michael Jackson. Det blir også tid til en del flashback der vi får litt mer kjøtt på beinet over hvilke folk du har med å gjøre. Noe av humoren er ganske tørr eller for snodig nerdete. Jeg må si at dette ikke foreløpig ikke var noe umiddelbar vinner for meg, men jeg skal ta meg bryet å se videre for her er det mildt sagt forbedringspotensiale. Og med relativt korte sesonger med britiske seks episoder, kan man se en del sesonger uten at man føler det tar så mye tid. Alle sesongene utenom den aller siste ligger på Netflix.