Gruveskipet Red Dwarf er tre millioner år fra jorden. Besteningen består av mennesket Dave Lister, hologrammet av Arnold Rimmer (Listers døde romkamerat) og en skapning som oppstod fra skipskatten. Vi får se hva denne rare besetningen finner på i ensomheten ombord på romskipet. Rimmer og Lister holder på å gå hverandre på nervene, imens Cat stort sett er på bølgelengde med Lister. Etter hvert som tiden går blir det mer og mer sannsynlig at de er alene i et gudløst, ubebodd og meningsløst univers, ihvertfall ifølge skipets datamaskin...

Sesongen begynner i det vi ser et nødlandet romskip, ved navn Nova 5, på en planet. Der får vi se en robot som ser på TV. Man får se en såpeserie med roboter i. Det er ganske morsomt i grunnen, da det ofte er slik mange såpeserier føles. Allerede her begynner ting bedre enn i forrige omgang Red Dwarf. Det er også en del andre forbedringer i denne sesongen. Endelig er det blitt bedre grafikk på romskipsdatamaskinen. Også interiøret ser utrolig mye bedre ut enn den første sesongen. Det er digg å se at sesongen beveger seg også heldigvis utenfor romskipet Red Dwarf.

Det skjer også mye i denne sesongen. Her møter vi androidversjonen av Norman Bates. Vi blir bedre kjent med Rimmer og Lister her. Her får vi lære om de tidligere livene deres og vi får se dem gro tettere sammen. Man spøker også med religion i denne sesongen og finner blant annet en side av Bibelen som var et slags forord til hele skriften. Politiet bruker gummiatomvåpen når folk går amok. Kofferter går og leter etter sin eier. Også katten er litt morsommere denne gangen når han ikke bare går rundt å vaser på rockn’roll-vis. De feirer Rimmers dødsdag. Det blir romskipfyllekjøring. De messer med Rimmers hjerneprogram.

Manusforfatterne Rob Grant og Doug Naylor viser her at konseptet tåler enda en sesong. De viser her at de er mer kreative i hvordan de utformer manuset. Her får man se våre helter i en del artige nye situasjoner, og selv om våre venner er uhorvelig langt fra jorden finner de andre veier å drømme seg bort. Det blir artig å følge dem i episoden der de spiller et dataspill der alle deres fantasier blir simulert. De får også litt hjelp i at TV-en står på og at datamaskinen, Hal, kan styre Rimmer på diverse måter. Hal er irritert over den ser på som den hjernedøde flokken ombord. Vi får også en episode der en annen backup datamaskin gjør mytteri og tar over kontrollen over Red Dwarf. Datamaskinen lærer da besetningen en lekse som de kommer til å huske. Vi får også oppleve et parallelt univers.

Denne andre sesongen føles bedre enn den forrige, men jeg klarer heller ikke denne gangen å omfavne serien skikkelig. Det hele kan bli litt monotont til tider. Jeg liker godt de sære populærkulturelle referansene som dras til 'Planet of the Apes' og annet man liker. Dessverre klarer jeg ikke helt å like karakterene her. De blir litt for ‘over the top’ og fortoner seg mer mot det kjedelige enn det friske. Og det at den lavest rankede på romskipet Red Dwarf blir det store midtpunktet her, føles ikke morsomt nok. Men dette er jo laget på slutten av 1980-tallet og derfor tenker jeg at dette kanskje blir bedre og bedre og mer og mer vellaget etter hvert som sesongene skrider frem. Jeg tåler litt gråstein innimellom når jeg letter Red Dwarfs gull, som er der innimellom.

Mange ser på Red Dwarf som genial. Jeg er ikke helt der, og banner nok stygt i kirken når jeg bare gir denne sesongen mellom tre og fire på terningen. Men en ting skal Red Dwarf ha og det er at det er såpass sært og annerledes at det ikke er så mye som ligner på det i sin tids TV-verden. Sesongavslutningen er en god episode og har meg fra første stund. Den gjør at jeg heller litt mer mot en firer enn en treer for andre sesong. Det er også andre gyldne øyeblikk he, men for min del kunne det vært flere av dem. Nå har i alle fall karakterene satt seg og jeg ser mer frem til neste sesong.